Jeg må nesten le litt av meg selv...

Det gikk opp for meg i sted at jeg er en uhelbredelig optimist. Så optimistisk at jeg nok sliter meg litt ekstra ut på det. I natt satt jeg oppe med snøvær i giktiske bein, og resultatet var at jeg ikke klarte å dra på jobb i dag. Lettere sur og irritert for akkurat det, for jeg tenkte jo "nå som det gikk så bra", og så slo det meg; jeg kan jo ikke forvente at jeg skal klare å snu et halvår med sykemelding og smerter på bare en liten uke! Jeg har vel egentlig ikke tenkt noe annet enn at jeg skal ta det med ro, finne ut av den gamle rytmen og komme meg igjen sakte men sikkert, og så går jeg avgårde og blir skuffet over meg selv for dette... Så nå sitter jeg og rister litt oppgitt på hodet og ler litt av meg selv, jeg har kokt meg kaffe og skal bare sitte her og nyte at jeg kom meg igjennom natta, at det er nesten 15 varmegrader ute, og tenke på at gubben kommer hjem i kveld. Så kan jeg reise på jobb i morgen i stedet. :-) JAAAAA! :-)