Takk! :-)

Det har vært en rar uke for meg.
Jeg er lettere, lettere i sjela.
Det var vanskelig å skrive innlegget før dette, men responsen jeg har fått har vært overveldene.
Jeg var forberedt på å få høre nok en gang at jeg bare inbilte meg at det var så ille. Jeg var forberedt på at noen skulle fortelle meg at jeg klager og syter for ingen ting. Jeg var forberedt på å bli kalt bitter og sur.
Det jeg ikke var forberedt på var all den positive responsen jeg fikk. Og da mener jeg MYE GOD RESPONS!
Jeg grein i et døgn før jeg begynte å få innlegget litt på avstand. Jeg har lest det jeg sjøl skrev sikkert 10 ganger, og hver gang med litt lettere hjerte.
Jeg har lest alle kommentarene på Facebook sikkert 20 ganger og hver gang er det blitt litt lettere.
Jeg har fått mail i fra ukjente, jeg har fått kommentarer fra ukjente, men det som har varmet aller mest er kommentarene jeg har fått i fra alle de jeg kjenner både nært og perifert.


Jeg er ferdig med det meste fra barneårene, jeg tar det med meg som en del av historien min, og vet at jeg ikke hadde vært "meg" om historien ikke fantes.

Jeg har lettet.
Tårene jeg felte over alle de gode kommentarene var av glede og lettelse. Ikke EN person har sagt at de ikke tror meg.
Det jeg var mest redd for når jeg klikket "publiser" var at ingen skulle tro meg.

Om jeg har en oppfordring til deg som har lest det siste innlegget mitt må det være; barn lyver ikke om ting som gjør vondt. Prøv å tro barnet. Et barn som nesten aldri smiler har det ikke bra.
Er du lærer, er kanskje dette noe av det viktigste du kan følge med på. Du ser ikke alt som skjer i skolegården, eller hva de andre lærerne gjør, men ta barnet seriøst om det kommer til deg med noe vondt. Våg å være mer enn en lønnsmottaker!!

-Astrid

Det er på tide å fortelle om meg selv.

Min historie er på langt nær unik. Det som er unikt med den er at den er min og at den aldri er blitt fortalt til noen som ikke kjenner meg så godt før.

Historien handler om ei lita jente som ble "syk" og som måtte vokse opp med en kronisk sykdom. Jeg skriver syk i anførsel her, for man er da virkelig ikke syk når det ikke syns utenpå??
Det var i allefall det lærerne på skolen jeg gikk trodde.

Jeg hadde mye vondt i beina som liten. Det kom og gikk. Ene dagen løp jeg som alle andre, dagen etter virket jeg bare i små doser. Det vil si at jeg kunne ha vondt når jeg løp, men kjente ingenting når jeg gikk. Jeg sov dårlig om natta, for smertene ble så intense i perioder. Det verket.
Mor og far trodde vel jeg var selskapssyk, for noen ganger ga smertene seg bare jeg fikk sitte oppe å tenke på noe annet.

Jeg begynte på skola, og jeg var vel som alle andre, men merket fort at jeg ikke ble trodd dersom jeg hadde vondt.
Det å sove dårlig om natta, skulle fungere som vanlig på skola og så gjøre lekser på kvelden var ingen lett oppgave med en kropp som konstant verket og var trøtt.

Jeg fikk plastskinner til å ha nedi skoene mine, for at beina mine skulle være mest mulig stabile. Det resulterte i enda mer smerter. Vanvittige smerter til tider. Såler av hardplast som var bygget opp så de skulle støtte undersiden på beina hele dagen.
Tenk deg sjøl at du måtte gå på harde plastsåler. Hvert støt som skoen egentlig skulle ta seg av, ble plantet igjennom kroppen og gjode det enda vondere å bevege seg.
Det var det eneste av hjelp vi fikk, for i følge legene var det voksesmerter jeg led av. De trodde vel jeg overdrev smertene, for en liten unge skal jo ikke ha vondt! En liten unge skal hoppe og sprette å være overalt hele tiden.

På skola gikk det vel på et vis. Jeg var ikke dum, men klarte ikke å følge med. Jeg ser så alt for godt i ettertid at noen burde ha reagert på at jeg konstant var trøtt, men det de la merke til var at jeg ikke gjorde leksene mine så godt som de andre. Jeg glemte og jeg var for sliten.

Etterhvert begynte kroppen min å reagere på en måte som syntes. Jeg ble raskt større enn de andre. Aktivitetsnivået jeg kunne holde var mye mindre enn de andres, og dermed ble jeg lubben. Og her sier jeg lubben!! Ingen unge skulle noensinne behøve å høre at de er tjukke, selv om de er det, og jeg var det.
Gymlæreren hadde bestemt seg for at Astrid var lat. Det var ingen annen forklaring på fenomenet enn at jeg var lat!

Dermed var problemet Astrid oppstått. En fet, lat unge som løy om smerter og ikke gjorde leksene sine selv om hun tydeligvis klarte både å lese og å regne.

Vi dro på leirskole, og alle gledet seg stort. Jeg gledet meg jeg også og tenkte på alt jeg skulle være med på. Det ble et par fine dager, men jeg klarte ikke å bli med på alt. Og jeg husker jeg datt på stranda en av dagene. En lærer i fra en av de andre skolene ble irritert og dro meg på beina igjen. Mens hun halte å dro i armene mine kjente jeg at skulderen skled ut av ledd og spratt tilbake igjen når hun slapp.
Det var en sint lærer som fortalte meg at det ikke gikk ann. Hvis armen ble dratt ut av ledd ville jeg hatt så vondt at jeg ikke klarte å puste.
Jeg husker at det gjorde vondt, men mest i magen når jeg skjønte at alle voksne trodde jeg løy.

Samtidig med skola ble det en del besøk hos leger, for hjemme så de jo at det var noe galt, det var bare ingen leger som fant det ut.
Da jeg var rundt 11 år ble jeg sendt til Kongsvinger og revmatismeavdelingen der. Videre sendte de meg til Akersbakkens revmatismesykehus i Oslo. Der ble det endelig klart at jeg hadde barneleddgikt. En del ting falt på plass og jeg fikk medisiner som delvis virket og delvis gjorde meg syk.

Tilbake på skola fortalte jeg i klassen om hva jeg hadde fått for diagnose. Jeg måtte stå fremst i klasserommet å fortelle om det selv. (og her, i nåtid, begynner jeg å grine).
En mobbet unge, som hele tiden har fått høre av lærerne at hun er lat og at de ikke tror på deg når du sier at du har vondt, eller at noen plager deg. En som hele tiden får høre at mange i skolegården slenger komentarer om fleskeberg og "feite-regler". En unge som i utgangspunktet følte seg alene og rimelig forlatt i verden.
-Ble satt til å holde foredrag om sine egne mangler.

Nå skulle man kanskje tro at det ville bli likere av å få en diagnose. Det ble det ikke.
En hjelpelærer ble satt inn ekstra for å ha meg i gym. Dermed ble jeg tatt vekk fra de andre i klassen når de hadde gym og fikk min helt egne kritiker å trille ball med.
Den alkoholiserte hjelpelæreren var helt klar på at jeg var en feit problemunge som skulle slankes. Hun satte opp diett og trening til meg, jeg gråt meg igjennom gullerotsaft og tomatjuice, en potet til middag og balltrilling i gangen på skola.
(Hjelpelæreren var ei avdanka gårdskjærring som aldri skulle ha vært i nærheten av en unge. Hun kalte oss gjerne drittunger og dumminger når hun ble frustrert. Klassen hun hadde til vanlig ble omtalt som "englebarna mine" og alle andre var drittunger. Så fniste hun litt og fortsatte for seg selv. Hun hadde antageligvis husmorskole i tilegg til 7 år grunnskole. Jeg hørte aldri noe annet enn at hun var satt inn som hjelpelærer, noe bedre for fruens selvfølelse enn assistent tenker jeg)
Hun nektet å møte mor og far på samtale, nektet å gi seg med å slanke meg. Hun involverte klassen min, slik at de skulle oppmuntre meg til å gå ned i vekt.
Det er vel unødvendig å si at det bare var med på å bryte meg mer og mer ned.
Jeg gikk ikke ned i vekt, det eneste det ble mindre av var selvfolelse.

Jeg kom meg igjennom skola på et vis, og jeg kom meg igjennom at alle som fikk vite jeg hadde leddgit enten sa at "det er du vel for ung til?" Eller "staaaaaakars deg som er for ung".
Jeg kom til en konklusjon om at det var likere folk trodde jeg var lat enn at jeg ikke greide.
Og på en måte skjulte jeg vel det at jeg hadde leddgikt for de som ikke var aller nærmest.
Jeg har jobbet hardt og til tider mye. Jeg har prøvd å fortrenge smertene og jeg har prøvd å behandle smertene. Jeg er blitt så vant til smerter at jeg ikke legger merke til de når de har vart en stund.

Egentlig er det så mye mer til historien.
Sviket jeg føler jeg ble utsatt for fra de voksnes side.
Ungdomsskola var ikke noe liker enn barneskola.
På videregående sendte ene rådgiveren fra seg anbefaling om at jeg ikke skulle komme inn på førstevalget mitt siden det ville bli for tungt for ei med leddgikt å bli baker, det var mye bedre å bli fabrikkarbeider...
Jeg ble oppringt fra en arbeidsgiver en gang med spørsmål om å komme på intervju (jeg hadde ikke engang søkt) og alt så ut til å være klart og jeg hadde fått jobben om jeg ikke hadde fortalt at jeg har leddgikt.
Jeg har vært på tv og fortalt om det å være kroniker.
Jeg har jobbet meg fram til uføretrygd. Jeg sverget på at jeg skulle klare meg så lenge som mulig. Og jeg tøyde strikken i 10 år. Jeg skulle gitt meg mye før, jeg ser det nå, at jeg hadde hatt en bedre hværdag dersom jeg ikke hadde kjørt meg for langt i perioder.
Jeg er fortsatt feit. Jeg anser det som mitt problem og ikke ditt!
Jeg blir lei meg når jeg ser folk stirrer, peker og kommer med halvhøye kommentarer om fleskeberg og fordelene ved bulimi i enkelte tilfeller.

Jeg merker at det henger igjen mye i fra barneskola. Jeg hadde det ikke bra, og det kommer jeg til å fortelle alle som spør. Min lille MA går nå i barnehage i lokalene som var gymsal på min barneskole.
Det lukter fortsatt det samme av bygningene.
Den samme lukta som var der når jeg forsøkte å gjemme meg på do eller garderoben for å slippe å høre at jeg ikke passet inn.
Fortsatt er det folk jeg ikke tåler trynet på etter barneskola. Jeg velger å hilse tilbake og bare gå om jeg treffer de.
Jeg har problemer med å tilgi.
Folk gjør meg urett tre ganger før jeg kutter de ut.
Jeg klarer ikke å snakke min egen sak, men nåde den som gjør andre den samme uretten. Da skal jeg love deg at jeg kan å snakke.

Sykdommen min i dag er ikke betent. Leddgikt gir i første omgang betennelser og økt leddveske. Økt leddveske tærer på brusk og når brusken er borte tærer beina på seg selv. Jeg har sett røntgen av albuen min, og der man forventer å se et ledd var det bare igjen en sytråd-tykk strek som indikerte at det var noe skille mellom overarmen og underarmen. Smertene jeg har kommer nå av at brusken er borte i begge ankler, deler av knærne, og i ene albuen. (Det er de stedene jeg kjenner det mest)
Jeg har begynt på igjen å trene. Alt jeg har forsøkt å trene før, har bare satt igang nye betennelser, men nå virker betennelsene å være utbrent så vi ser hvordan det går.
Etter hver trening sukker det opp vondt et sted der jeg ikke har hatt vont før, det betyr vel bare at det virker....
Jeg trener ikke for å gå ned i vekt. Det tør jeg ikke.
Går jeg ned i vekt, og jeg begynner å glede meg over det, så skjer det som regel ett eller annet som setter en kjepp i hjulet for meg.
Jeg trener for å myke opp igjen det som med årene er blitt trått og stivt. Andre fordeler som kommer av treningen tar jeg gjerne i mot, men jeg forventer de ikke...

Jeg ser at historien min er rotete og ufullstendig, men jeg måtte få den ned i dag.
Jeg har stadig vekk med nye mennesker å gjøre. Mennesker som ikke vet hvem jeg er i fra før.
Og jeg tror jeg lettere kan forklare meg, om jeg har skrevet det ned en gang.