Takk! :-)

Det har vært en rar uke for meg.
Jeg er lettere, lettere i sjela.
Det var vanskelig å skrive innlegget før dette, men responsen jeg har fått har vært overveldene.
Jeg var forberedt på å få høre nok en gang at jeg bare inbilte meg at det var så ille. Jeg var forberedt på at noen skulle fortelle meg at jeg klager og syter for ingen ting. Jeg var forberedt på å bli kalt bitter og sur.
Det jeg ikke var forberedt på var all den positive responsen jeg fikk. Og da mener jeg MYE GOD RESPONS!
Jeg grein i et døgn før jeg begynte å få innlegget litt på avstand. Jeg har lest det jeg sjøl skrev sikkert 10 ganger, og hver gang med litt lettere hjerte.
Jeg har lest alle kommentarene på Facebook sikkert 20 ganger og hver gang er det blitt litt lettere.
Jeg har fått mail i fra ukjente, jeg har fått kommentarer fra ukjente, men det som har varmet aller mest er kommentarene jeg har fått i fra alle de jeg kjenner både nært og perifert.


Jeg er ferdig med det meste fra barneårene, jeg tar det med meg som en del av historien min, og vet at jeg ikke hadde vært "meg" om historien ikke fantes.

Jeg har lettet.
Tårene jeg felte over alle de gode kommentarene var av glede og lettelse. Ikke EN person har sagt at de ikke tror meg.
Det jeg var mest redd for når jeg klikket "publiser" var at ingen skulle tro meg.

Om jeg har en oppfordring til deg som har lest det siste innlegget mitt må det være; barn lyver ikke om ting som gjør vondt. Prøv å tro barnet. Et barn som nesten aldri smiler har det ikke bra.
Er du lærer, er kanskje dette noe av det viktigste du kan følge med på. Du ser ikke alt som skjer i skolegården, eller hva de andre lærerne gjør, men ta barnet seriøst om det kommer til deg med noe vondt. Våg å være mer enn en lønnsmottaker!!

-Astrid