Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

søndag 21. desember 2014

Julehuset

Julehuset finner du ikke her i år.
Jeg tenker uansett at jula kommer, og vi er så heldige i år at vi skal møte den nermeste familien hos foreldrene mine i år. Jeg vet at vi uansett vil ha en hyggeligere jul enn så mange, mange andre.
Det er ikke fritt for at jeg tenker over hvor godt vi egentlig har det hos oss, nå når jula nærmer seg.
Det aller, aller viktigste er å la ungene få en god jul. La ungene få litt ekstra tid og oppmerksomhet. La de huske jul som noe spesielt og høytidelig.
Middagen i dag ble slik førjulskos for vår lille familie. Kjøttkaker, pølse, surkål og poteter på bordet. Hamar og Lillehammers julebrus i glasset og en god familiefilm til. Og jammen satt ikke Lille MA og fulgte med nesten hele filmen. Det ble en rolig og god avsluttning på en dag som ellers bare har dreid seg om å "være flink".
For vi har vært flinke i dag. Noen som kommer på besøk ser det sikkert ikke, men vi vet at huset er litt ryddigere og renere i dag enn i går. Skap og skuffer er litt romsligere og det er snart så vi kan sette fram litt pynt.
Jeg ser på FB at flere har hatt jul i stua siden 1. desember, og jeg tenker at de må jo bli litt lei.
For meg så begynner jula den 22 desember. Da skal de siste gavene pakkes inn, posene gjøres klare og det siste av maten skal i hus.
Så dukker juletreet og pynt opp den 23, etter at julegavene er utkjørt og vi har sett Grevinnen og hovmesteren hos tante og onkel.
Jula dreier seg om å ta det rolig, se folk vi er glade i. Fyr i ovnen og litt sjokolade i skåla flere dager etterhverandre. Sterk kaffe og frossne smultringer...


Gå sakte...

Kroppen tvinger meg til å gå sakte, det er ikke så lett det, når en skulle ha vasket litt og ryddet litt til jul...
Kanskje det er på tide å skru opp volumet på musikken og ignorere "vontene".
Først en kaffekopp til.
I natt snur sola og det er ikke lenge til våren.
Opptimist som jeg er, tenker jeg at jeg er giktfri alt i morgen tidlig og det blir jul i Astridhuset i år også.


lørdag 20. desember 2014

Noe å si

Trenger man egentlig å ha noe å si hele tiden?
Jeg tror ikke det.
Hvis du slumper innom siden min i dag, så forsyn deg med et hjerte. Du har sikkert fortjent det i julestria!



Hjertene fant jeg på nettet ved å søke "heart free clipart"

onsdag 8. oktober 2014

Scrappe og hobbytreff

17,18 og19 oktober skal jeg på Scrappe og Hobbytreff på klubbhuset i Åsbygda (Stange).
https://www.facebook.com/groups/300312856827616/?fref=ts
Dette er siden for påmeldingen.
Det er enda igjen 10 ledige plasser, her gjelder førstemann til mølla.
Ses vi på treff??
Lavendelugle

Lærretsplate med scrappet dekor

pulsvanter etter eget mønster

Sjokoladekort til stor Nidarplate.
Hva vil du lage??

tirsdag 23. september 2014

Høsten i Astridhuset

Ja, hva går den med til tro?
Jeg har visst litt mange jern i ilden for tiden, men akkurat nå passr det meg som bare det!
Det er blitt høst, og den har vart lenger enn den pleier. For noen år siden fikk jeg øynene opp for sopp. Virkelig øynene opp (eller ned, om man skal være bokstavelig korrekt).
I løpet av høsten nå, så har jeg lært meg utrolig mye. Mest ut i fra det lille jeg hadde lært fra før, så har jeg suplert med bøker, internett og en veldig flott gruppe på FB. (Jeg har til og med lagt til et bilde der inne! Jeg som sjelden kommenterer eller viser frem noe på de gruppene jeg "tilhører").
På 26 dager, (jeg begynte å telle etter en ukes tid), har jeg bare vært uten skog i 8 dager. Noen ganger har ikke skogsturen vart mer enn 30 minutter, men jeg har noen heldagsturer bak meg også.
Jeg trasker og går, leter og finner.
Det har ikke blitt noe mindre gikt og giktsmerter av turene mine, men jeg er blitt sterkere og trangen til å ut i skogen er større enn smertene. Jeg har hatt med meg venner og familie etter tur, to ganger har jeg og ei veninne tent bål og laget oss verdens beste kaffe. Vi spiser knekkebrød og koser oss med kafferast, for det må til! Skogen må nytes, ikke bare utnyttes.
 Jeg har vært med å finne gull flere ganger i høst. Steinsopp på to nye plasser, traktkantareller på tre nye plasser og kantareller på en plass.
Det er plukket mye, kastet noe og gitt bort mye av det jeg har plukket sammen med andre, men mye er tørket og lagt på glass til nytelse senere.
Det blir supper og sauser  med mye smak tenker jeg. :-)

Ellers i høst har jeg gått inn i julemarked-modus, jeg har tenkt ut litt nye produkter og kommet i gang med noe av det. Brukte tirsdagsgjengen med dansere og hobbyister til testpanel og fikk veldig greie tilbakemeldinger.
Har prøvd meg på dekalpapir til blekkskriver og ikke fått det til. Jeg tror jeg har fått feil papir! Alt bare flyter utover av bildene, og jeg står igjen med bare et blankt skinn av klar lakk... Brukte visst litt tid på den prosessen der, men jeg har fått bestilt meg nye ark, om ikke de fungerer, kan det hende jeg blir skikkelig sur! ;-)
Jeg har strikket og laget filt, klippet og er klar til å montere nåler på ullhjerter.
Jeg har heklet trekk til cafèglass, jeg har handlet inn og jeg har tatt bilder. Jeg har til og med lagd meg en gruppe på FB kalt Astrids lille marked.
Jeg kan ikke fortsette hobbyproduksjonen i den grad jeg har gjort de siste årene uten å selge litt utenom julemarkedene også. Jeg går veldig i minus i løpet av et år tror jeg... (Jeg vet, man skal ikke tjene på hobby, men "lell'a-gutt")
Jeg vet at prisene mine ikke er så avskrekkende, men for meg er det viktigere å fortsatt kunne lage noe enn å tjene mye på en ting.
 Produksjon i trappa en gang tidligere i sommer.

 Glass med kakemix og håndskånere klare til salg.

Gode myke og i helt ren ull :-)

Nå er det på tide å avvikle sommerens hage og høste alt det gode. Jeg håper jeg får gjort unna mye av det i løpet av uka, men så må det ryddes inne også. Det har grodd ned over alt inne, mens vi har bodd ute og nytt godt av en aldeles hærlig sommer. :-)

Det bugner i hagen! Det er rett og slett herlig å se hva vi har fått til i løpet av sommeren. Sjefsgartneren, Lille Ma, har vært en flink assistent og fortjener nok å få sin egen lille åkerlapp neste år. Det er ei hærlig lita frøken. To år gammel ved St.Hans tider, og alt flink med plantene. Det er ikke bestandig jeg har vært like glad for gravehjelp og sandkasting, men det er bare slik som hører til. Det er viktig for meg å lære bort hvor maten kommer fra. Det tror jeg er viktig å få med seg for noen og enhver. Derfor startet jeg også en gruppe tidligere i år som heter Den spiselige hagen, på FB. Det var mengder av grupper for hageelskere, men ingen av de for de av oss sære hobby-bøndene som liker å se tomatene og potetene gro av seg selv. Slow-food. :-)

Selvsagt går familielivet sin vante og noen ganger sin kronglete gang. Vi er slitne, men fornøyde. Mor og far er dritlei ordet "HÆ?", men vi får jobbe oss igjennom det også. ;-)
Alt som gjør småbarnstiden slitsomt veies opp av fornøyde smil, klapping i hendene og ei snuppe som hyler av glede "Jeg klarte sjøl"!

<3


fredag 18. juli 2014

Fryvil...

Det visste du kanskje ikke hva var det? En FRYVIL...
Det er det vi bestandig har kalt sommerfugler, nattsvermere og andre små flyvende skapninger med sånne støvete vinger.
I sommer har det dukket opp en i jordbærene mine
Jordbærene mine hadde blitt vraket som mat i butikken, men her hjemme er det de som ser mest spesielle ut som smaker best. :-)

tirsdag 8. juli 2014

Tungt for å lære...

Noen ganger lurer jeg på om jeg har tungt for å lære, eller om jeg bare er sta...
De siste 6-7årene har jeg hvert år kjøpt meg lavendel til å ha i hagen.
Jeg tror hver gang at jeg gjør alt riktig, helt til neste år, når alt dør.
Til alt overmål gikk jeg i fjor å kjøpte meg lavendel i ampel... Det var hodet mitt som tenkte selv; det tenkte nok at om rota er større og eldre, er det nok bedre herdighet på den.
Jeg spurte på gartneriet hva jeg kunne forvente av herdighet på den og hvordan den skulle overleve en vinter i Norge. Svaret jeg fikk var surt og i bestefall utrivelig i tonen, med beskjed om at det kunne ikke de vite, særlig når rosene deres hadde dødd om vinteren.
Jeg ble en smule perpleks og betalte de nesten 400,- de forlangte for min krukke med blå sommerlykke og jeg har ikke handlet der siden!
Planten ble passet på etter alle kunstens regler, jeg pakket den ned og lot den stå et sted jeg visste det i det minste var rått og beskyttet. Med en gang våren kom begynte jeg å vanne den og satte den så inn i drivhuset...
Den var død! Og jeg tenkte; jeg trenger da vel ikke lavendel for å føle at sommeren er kommet til Astridhuset.
Bestemte meg for å aldri mer kjøpe meg lavendel for å bygge opp under mitt skadede hage-ego.
Det virket.
Lenge nok til at jeg ikke kjøpte den første og dyreste jeg så, men ventet litt til jeg kom over en krukke på Rema 1000 til 49,- Jeg plukket opp planten, så kritisk på den og var i ferd med å sette den fra meg igjen, og da med ett; hodet til Astrid klikket og fikk en lettere mentallidelse jeg velger å kalle Gollum-syndromet.
MIN! MIN! MIN! Jeg tipper det glitret og lyste i øynene mine mens jeg rasket med meg poteter og bleier og løp til kassa...
Så, nå står den der da, utenfor drivhuset på en gammel fillerye, fått ny krukke og ny jord og vokser som om den skal hevne alle sine forgjengere i Astridhuset...
Den er pen da.. :-)

søndag 6. juli 2014

Den spiselige hagen...

Hei alle godtfolk! Det her blitt en stund siden siste innlegg nå, det er bare slik det blir på den lille flekken av verden jeg eier og bor på. Her går alt i sin vante gang, og noe slingrer og går på litt uvante spor. Vi nyter sommeren, vanner og steller hage. Vi spiser gode bær og flytter rundt på klinkekuler. Holder selskap og trakter kaffe.
Vi har ikke tid til noe aom helst og all verden med tid til alt det andre. Det er rett og slett sommer! :-)
Hagen lever og gror, litt tregt, men den kommer seg. Vi har plantet og sådd i to måneder og begynner å se resultater.
Etterhvert som hagen vår har tatt form i år, har jeg stadig vekk ønsket meg et forum der jeg kan snakke med andre som dyrker noen porsjoner med sin egen mat, og etter å ha lett på Facebook, fant jeg ut at det ikke er et skikkelig forum for oss som vil ha mat i hagen. Det er mengder av sider for hagedekor og blomster, men jeg følte at det ikke var der jeg hørte hjemme. Så hva gjør en da? -Lager seg sin egen gruppe!! Og du er innvitert inn!
Den spiselige hagen heter gruppen. Du må sende en forespørsel om å få være med. :-)
Når du er inne vil vi gjerne at du ikke legger til personer uten å spørre personen først. Dette for å forsikre oss om at folk faktisk vil være med i gruppen.
Gruppen er til for den som ønsker inspirasjon og å dele gleden ved egenprodusert mat, og vi elsker skrytebildene fra hagene til folk. Skryt av det du har fått til, og spør om det du ikke har fått til.
Har du en herlig oppskrift på rabarbrasuppe eller noe annet deilig fra hagen/pottene/åkerkanten e.l. vil vi gjerne at du deler den med oss. :-)
Her er en av rabarbraene mine, bildet er tatt lørdag kveld før det begynte å regne. Dette er en rot vi reddet fra en uviss skjebne. Jeg etterlyste rabarbra stengler i fjor, og så fikk jeg ei rot som hadde stått oppgravd i lengre tid. Vi fikk ikke tid til å grave den ned i fjor, men i vår ble den gravd forsiktig ned, og kommer som bare rakkern. :-) Jeg elsker sånne gamle matplanter! :-)

Ses vi i "Den spiselige hagen"?

tirsdag 20. mai 2014

Takk! :-)

Det har vært en rar uke for meg.
Jeg er lettere, lettere i sjela.
Det var vanskelig å skrive innlegget før dette, men responsen jeg har fått har vært overveldene.
Jeg var forberedt på å få høre nok en gang at jeg bare inbilte meg at det var så ille. Jeg var forberedt på at noen skulle fortelle meg at jeg klager og syter for ingen ting. Jeg var forberedt på å bli kalt bitter og sur.
Det jeg ikke var forberedt på var all den positive responsen jeg fikk. Og da mener jeg MYE GOD RESPONS!
Jeg grein i et døgn før jeg begynte å få innlegget litt på avstand. Jeg har lest det jeg sjøl skrev sikkert 10 ganger, og hver gang med litt lettere hjerte.
Jeg har lest alle kommentarene på Facebook sikkert 20 ganger og hver gang er det blitt litt lettere.
Jeg har fått mail i fra ukjente, jeg har fått kommentarer fra ukjente, men det som har varmet aller mest er kommentarene jeg har fått i fra alle de jeg kjenner både nært og perifert.


Jeg er ferdig med det meste fra barneårene, jeg tar det med meg som en del av historien min, og vet at jeg ikke hadde vært "meg" om historien ikke fantes.

Jeg har lettet.
Tårene jeg felte over alle de gode kommentarene var av glede og lettelse. Ikke EN person har sagt at de ikke tror meg.
Det jeg var mest redd for når jeg klikket "publiser" var at ingen skulle tro meg.

Om jeg har en oppfordring til deg som har lest det siste innlegget mitt må det være; barn lyver ikke om ting som gjør vondt. Prøv å tro barnet. Et barn som nesten aldri smiler har det ikke bra.
Er du lærer, er kanskje dette noe av det viktigste du kan følge med på. Du ser ikke alt som skjer i skolegården, eller hva de andre lærerne gjør, men ta barnet seriøst om det kommer til deg med noe vondt. Våg å være mer enn en lønnsmottaker!!

-Astrid

tirsdag 13. mai 2014

Det er på tide å fortelle om meg selv.

Min historie er på langt nær unik. Det som er unikt med den er at den er min og at den aldri er blitt fortalt til noen som ikke kjenner meg så godt før.

Historien handler om ei lita jente som ble "syk" og som måtte vokse opp med en kronisk sykdom. Jeg skriver syk i anførsel her, for man er da virkelig ikke syk når det ikke syns utenpå??
Det var i allefall det lærerne på skolen jeg gikk trodde.

Jeg hadde mye vondt i beina som liten. Det kom og gikk. Ene dagen løp jeg som alle andre, dagen etter virket jeg bare i små doser. Det vil si at jeg kunne ha vondt når jeg løp, men kjente ingenting når jeg gikk. Jeg sov dårlig om natta, for smertene ble så intense i perioder. Det verket.
Mor og far trodde vel jeg var selskapssyk, for noen ganger ga smertene seg bare jeg fikk sitte oppe å tenke på noe annet.

Jeg begynte på skola, og jeg var vel som alle andre, men merket fort at jeg ikke ble trodd dersom jeg hadde vondt.
Det å sove dårlig om natta, skulle fungere som vanlig på skola og så gjøre lekser på kvelden var ingen lett oppgave med en kropp som konstant verket og var trøtt.

Jeg fikk plastskinner til å ha nedi skoene mine, for at beina mine skulle være mest mulig stabile. Det resulterte i enda mer smerter. Vanvittige smerter til tider. Såler av hardplast som var bygget opp så de skulle støtte undersiden på beina hele dagen.
Tenk deg sjøl at du måtte gå på harde plastsåler. Hvert støt som skoen egentlig skulle ta seg av, ble plantet igjennom kroppen og gjode det enda vondere å bevege seg.
Det var det eneste av hjelp vi fikk, for i følge legene var det voksesmerter jeg led av. De trodde vel jeg overdrev smertene, for en liten unge skal jo ikke ha vondt! En liten unge skal hoppe og sprette å være overalt hele tiden.

På skola gikk det vel på et vis. Jeg var ikke dum, men klarte ikke å følge med. Jeg ser så alt for godt i ettertid at noen burde ha reagert på at jeg konstant var trøtt, men det de la merke til var at jeg ikke gjorde leksene mine så godt som de andre. Jeg glemte og jeg var for sliten.

Etterhvert begynte kroppen min å reagere på en måte som syntes. Jeg ble raskt større enn de andre. Aktivitetsnivået jeg kunne holde var mye mindre enn de andres, og dermed ble jeg lubben. Og her sier jeg lubben!! Ingen unge skulle noensinne behøve å høre at de er tjukke, selv om de er det, og jeg var det.
Gymlæreren hadde bestemt seg for at Astrid var lat. Det var ingen annen forklaring på fenomenet enn at jeg var lat!

Dermed var problemet Astrid oppstått. En fet, lat unge som løy om smerter og ikke gjorde leksene sine selv om hun tydeligvis klarte både å lese og å regne.

Vi dro på leirskole, og alle gledet seg stort. Jeg gledet meg jeg også og tenkte på alt jeg skulle være med på. Det ble et par fine dager, men jeg klarte ikke å bli med på alt. Og jeg husker jeg datt på stranda en av dagene. En lærer i fra en av de andre skolene ble irritert og dro meg på beina igjen. Mens hun halte å dro i armene mine kjente jeg at skulderen skled ut av ledd og spratt tilbake igjen når hun slapp.
Det var en sint lærer som fortalte meg at det ikke gikk ann. Hvis armen ble dratt ut av ledd ville jeg hatt så vondt at jeg ikke klarte å puste.
Jeg husker at det gjorde vondt, men mest i magen når jeg skjønte at alle voksne trodde jeg løy.

Samtidig med skola ble det en del besøk hos leger, for hjemme så de jo at det var noe galt, det var bare ingen leger som fant det ut.
Da jeg var rundt 11 år ble jeg sendt til Kongsvinger og revmatismeavdelingen der. Videre sendte de meg til Akersbakkens revmatismesykehus i Oslo. Der ble det endelig klart at jeg hadde barneleddgikt. En del ting falt på plass og jeg fikk medisiner som delvis virket og delvis gjorde meg syk.

Tilbake på skola fortalte jeg i klassen om hva jeg hadde fått for diagnose. Jeg måtte stå fremst i klasserommet å fortelle om det selv. (og her, i nåtid, begynner jeg å grine).
En mobbet unge, som hele tiden har fått høre av lærerne at hun er lat og at de ikke tror på deg når du sier at du har vondt, eller at noen plager deg. En som hele tiden får høre at mange i skolegården slenger komentarer om fleskeberg og "feite-regler". En unge som i utgangspunktet følte seg alene og rimelig forlatt i verden.
-Ble satt til å holde foredrag om sine egne mangler.

Nå skulle man kanskje tro at det ville bli likere av å få en diagnose. Det ble det ikke.
En hjelpelærer ble satt inn ekstra for å ha meg i gym. Dermed ble jeg tatt vekk fra de andre i klassen når de hadde gym og fikk min helt egne kritiker å trille ball med.
Den alkoholiserte hjelpelæreren var helt klar på at jeg var en feit problemunge som skulle slankes. Hun satte opp diett og trening til meg, jeg gråt meg igjennom gullerotsaft og tomatjuice, en potet til middag og balltrilling i gangen på skola.
(Hjelpelæreren var ei avdanka gårdskjærring som aldri skulle ha vært i nærheten av en unge. Hun kalte oss gjerne drittunger og dumminger når hun ble frustrert. Klassen hun hadde til vanlig ble omtalt som "englebarna mine" og alle andre var drittunger. Så fniste hun litt og fortsatte for seg selv. Hun hadde antageligvis husmorskole i tilegg til 7 år grunnskole. Jeg hørte aldri noe annet enn at hun var satt inn som hjelpelærer, noe bedre for fruens selvfølelse enn assistent tenker jeg)
Hun nektet å møte mor og far på samtale, nektet å gi seg med å slanke meg. Hun involverte klassen min, slik at de skulle oppmuntre meg til å gå ned i vekt.
Det er vel unødvendig å si at det bare var med på å bryte meg mer og mer ned.
Jeg gikk ikke ned i vekt, det eneste det ble mindre av var selvfolelse.

Jeg kom meg igjennom skola på et vis, og jeg kom meg igjennom at alle som fikk vite jeg hadde leddgit enten sa at "det er du vel for ung til?" Eller "staaaaaakars deg som er for ung".
Jeg kom til en konklusjon om at det var likere folk trodde jeg var lat enn at jeg ikke greide.
Og på en måte skjulte jeg vel det at jeg hadde leddgikt for de som ikke var aller nærmest.
Jeg har jobbet hardt og til tider mye. Jeg har prøvd å fortrenge smertene og jeg har prøvd å behandle smertene. Jeg er blitt så vant til smerter at jeg ikke legger merke til de når de har vart en stund.

Egentlig er det så mye mer til historien.
Sviket jeg føler jeg ble utsatt for fra de voksnes side.
Ungdomsskola var ikke noe liker enn barneskola.
På videregående sendte ene rådgiveren fra seg anbefaling om at jeg ikke skulle komme inn på førstevalget mitt siden det ville bli for tungt for ei med leddgikt å bli baker, det var mye bedre å bli fabrikkarbeider...
Jeg ble oppringt fra en arbeidsgiver en gang med spørsmål om å komme på intervju (jeg hadde ikke engang søkt) og alt så ut til å være klart og jeg hadde fått jobben om jeg ikke hadde fortalt at jeg har leddgikt.
Jeg har vært på tv og fortalt om det å være kroniker.
Jeg har jobbet meg fram til uføretrygd. Jeg sverget på at jeg skulle klare meg så lenge som mulig. Og jeg tøyde strikken i 10 år. Jeg skulle gitt meg mye før, jeg ser det nå, at jeg hadde hatt en bedre hværdag dersom jeg ikke hadde kjørt meg for langt i perioder.
Jeg er fortsatt feit. Jeg anser det som mitt problem og ikke ditt!
Jeg blir lei meg når jeg ser folk stirrer, peker og kommer med halvhøye kommentarer om fleskeberg og fordelene ved bulimi i enkelte tilfeller.

Jeg merker at det henger igjen mye i fra barneskola. Jeg hadde det ikke bra, og det kommer jeg til å fortelle alle som spør. Min lille MA går nå i barnehage i lokalene som var gymsal på min barneskole.
Det lukter fortsatt det samme av bygningene.
Den samme lukta som var der når jeg forsøkte å gjemme meg på do eller garderoben for å slippe å høre at jeg ikke passet inn.
Fortsatt er det folk jeg ikke tåler trynet på etter barneskola. Jeg velger å hilse tilbake og bare gå om jeg treffer de.
Jeg har problemer med å tilgi.
Folk gjør meg urett tre ganger før jeg kutter de ut.
Jeg klarer ikke å snakke min egen sak, men nåde den som gjør andre den samme uretten. Da skal jeg love deg at jeg kan å snakke.


Sykdommen min i dag er ikke betent. Leddgikt gir i første omgang betennelser og økt leddveske. Økt leddveske tærer på brusk og når brusken er borte tærer beina på seg selv. Jeg har sett røntgen av albuen min, og der man forventer å se et ledd var det bare igjen en sytråd-tykk strek som indikerte at det var noe skille mellom overarmen og underarmen. Smertene jeg har kommer nå av at brusken er borte i begge ankler, deler av knærne, og i ene albuen. (Det er de stedene jeg kjenner det mest)
Jeg har begynt på igjen å trene. Alt jeg har forsøkt å trene før, har bare satt igang nye betennelser, men nå virker betennelsene å være utbrent så vi ser hvordan det går.
Etter hver trening sukker det opp vondt et sted der jeg ikke har hatt vont før, det betyr vel bare at det virker....
Jeg trener ikke for å gå ned i vekt. Det tør jeg ikke.
Går jeg ned i vekt, og jeg begynner å glede meg over det, så skjer det som regel ett eller annet som setter en kjepp i hjulet for meg.
Jeg trener for å myke opp igjen det som med årene er blitt trått og stivt. Andre fordeler som kommer av treningen tar jeg gjerne i mot, men jeg forventer de ikke...

Jeg ser at historien min er rotete og ufullstendig, men jeg måtte få den ned i dag.
Jeg har stadig vekk med nye mennesker å gjøre. Mennesker som ikke vet hvem jeg er i fra før.
Og jeg tror jeg lettere kan forklare meg, om jeg har skrevet det ned en gang.

torsdag 24. april 2014

Se tilbake III

Jeg har ikke så mye fornuftig å komme med for tiden.
Livet går sin gang, og en del dager i det siste har vært værre enn de bør. Jeg snakker da om smerter, og ikke livet generellt. Livet er herlig og sola skinner.
Det går i barnehage, litt trening og hage. Mat må man jo ha, og rett som det er (ca en gang i døgnet) står det middag på bordet. Den må lages, men ikke alt egner seg på bilder, når man husker det først dagen etter... :-D
Gubben jobber, Lille MA koser seg i barnehage og i drivhuset og jeg, jeg prøver å sove vekk litt gikt som sitter i fra vinteren, lage litt mat og planlegge kjøkkenhage.

I dag er det blitt 30 nye potter i drivhuset. Stevia og Squash... Så får vi se hvordan det går. En del av tomatene ser ut til å ikke komme. Ikke kommet opp igjen en eneste spire. Så får vurdere om det skal sås i igjen i pottene, eller om det blir en tur på gartneri for å kjøpe ferdige planter...
Det jeg har sett har kommet i gang med spiringen er blandt annet Chili, basilikum, rødløk, oregano... Løpestikke i potter fra i fjor (gjennfunnet i et hull i snøen) vokser som bare rakkern og er snart 10 cm høy igjen. DET blir god suppe! :-)

Stevia frøene skal tilsammen gi 24 planter, og det blir spennende å se om de kommer. Hadde plante fra gartneri i fjor, men jeg tok ikke frø siden det jeg trodde var frø ikke så sånn ut alikevel når de var plukket av. Men, nå vet jeg hvordan de ser ut i alle fall. :-)

I løpet av uka som kommer blir det nok gjort klart til kjøkkenhagen. Skal opp litt enkle gjerder til bønner og erter, samt lages noen gangbed av rester fra det ga,le verandagulvet.
Tenkte å legge aviser under gangbedene, slik at jeg slipper så mye luking. I fjor røsket jeg ugress hele sommeren, og det var ikke så gøy egentlig. :-)

mandag 21. april 2014

Se tilbake II

Hagen er i voldsom utvikling for tiden. Det er vel i grunnen hele eiendommen som er i vårmodus, og innbyggerne på småbruket innkludert.
Skjærtorsdag startet med regn, og endte i mer regn, mens Lille MA dro på påskeferie og mor og Gubben begynte å rive gulvet på verandaen. Med motorsag, brekkjern og drill ble det klart til å legge gulv også.
Dagen før fikk jeg en knekk i ryggen og klarte i løpet av et døgn å få skikkelig vondt. Hver gang jeg løftet på et bein og forsøkte å gå ilte det smarter til og fra korsryggen i fra undersiden av fotsålene og gjennom knærne. Gulvleggingen gikk derfor veldig tregt for min del, men jeg pinte meg igjennom, og var med på godt og vel 2/3 av gulvleggingen. For det meste betydde det å skru fast plankene mens jeg hoppet krøp over bæringen.
På langfredag ved leggetid var det igjen bare å tilpasse innerste plankebordet og tidlig neste morgen var det unnagjort.
Lørdag begynte det meste å gå litt bedre i kroppen. Ryggsmertene spredde seg til det meste av giktbruddne ledd og sur musklatur, så det var lettere å kosentrere seg om at det i det minste ikke gjorde vondt i negler og hår.
Søndag var satt av til ukebladlesing, og det gjennomførte jeg med stil.
Så i dag på mandag, påskens siste sløve herlige dag, strålende sol fra skyfri himmel. Sola vår kom hjem fra påskeferie og vi har vært på kaffe besøk hos et vennepar med ei like stor snuppe som vår.
I løpet av de siste to dagene er det kommet til 78 nye potter med 6-7 nye slag urter og to slag blomster i drivhuset. I skråningen ved trappa opp til hagen ble det gravd ut to platåer, men plass til middagsblomst og ringblomst. Gubben og Lille MA har sådd solsikkefrø som jeg har for-spiret i drivhuset, og som kronen på verket sådde Lille MA litt solsikkefrø i gangen (enda den ikke var full av jord for en gangs skyld).

-For min egen del.
Astrid, over og ut for denne gang. :-)

mandag 7. april 2014

Se tilbake

... Det er veldig greit å ha en sånn blogg å se tilbake på, ikke minst når det gjelder hagen. Derfor er dette innlegget mye myntet på den fremtidige meg. ;-)

Drivhuset gubben innvesterte i i fjor høst ble satt opp for et par uker siden. Det er enkelt satt sammen av metallrør og med rister til hyller. Overtrekt med plast og plass til en voksen person stående i midten inne.

4. April ble de første pottene sådd.
Med overvintrede planter og et par nykjøpte urter ble det imponerende 91 potter (inkl. prikle brett) fordelt på 18 forskjellige slag og varianter av urter og plantevekster der inne.
I går fikk to Ripsbusker (en rød og en hvit) komme fra drivhuset og opp i hagen i jord.
Dermed telles det 89 potter og 16 slag og varianter.

Gubben lånte en jordfreser, og dermed er kjøkkenhagen i år utvidet til det dobbelte og litt til, noe som er veldig bra, og det gir god plass til å lage gangstier i mellom fårene.

Jordbærrabarbra ble gravd ned av gubben og opp igjen av Lille MA i går. Vi satser på at den klarer seg...

Vi tilbringer all den tiden vi orker og kan ute nå. Det våres og grønnes i rekordfart nå. Fra i går til i dag, ser man gulskjær i knoppene på syrinen. Velsignet gjødslende regn som kom i natt. Var faktisk på vei til å bli litt vel tørt enkelte steder i hagen.

tirsdag 25. mars 2014

Alle hjerter banker

Alle hjerter banker, alle hjerter banker, vaffelhjerter banker ei, vaffelhjerter banker ei sier jeg til deg...

Et hjerte som banker for vaffel...
Nystekte vaffler, rørt jordbær og seterrømme...
Biesurr og solbrente skuldre... Mmmm...

Det er vaffeldagen i dag.
Hva er din favoritt på vaffelen?

Jeg sendte inn melding til hedmark og opplandssendingen i dag tidlig og fortalte om min favoritt:
Salami og sukker... -Det er godt det! :-)

Bildet er tatt på nærstasjonen tidligere i vinter. Rakk ikke å ta bilde av de første hjertene før de var borte.
Nærstasjonen på Løten har gode vaffler og den beste kaffen kokt på gamlemåten. Vel verdt et stopp om du er på Løten. :-)

Så? Hva vil du ha på din vaffel?

tirsdag 4. mars 2014

Oldemorsstriper

Et teppe er blitt ferdig siden jul, jeg har hatt det med meg en del ganger på håndarbeidskveldene vi har en gang i uka, og sakte men sikkert er det blitt til et teppe.
Heklet på krok 5,5 i superwash ullgarn.
I hver ende er det 5 store oldemorsruter på 9 runder hver.
Teppet er ferdig, som dere kan se, det mangler bare å feste de siste trådene. Teppet ser skakt ut, men det ble rettere når alle trådene var festet og sammenheklingen ble dratt litt på plass. :-)
Det tar tid, jo da, men så er det tepper som gir så mye tilbake. Variasjon i fargene gjør at de passer hvor som helst, og så blir man glad av alle fargene også. :-)
Dette er det andre teppet jeg har laget av denne typen. Det første var ferdig på våren i fjor, og man skal kanskje ikke helt se bort i fra at det kommer et neste år også... Må jo ha nok til alle som sitter i sofaen... :-)

søndag 2. mars 2014

Luemani....

Her er den første jeg laget...
Toppen er brettet ned og på baksiden av lua her, så den ser nok mindre ut enn den er...

Jeg er så langt ferdig med 8 stykker...
Hver av luene har fått sin egne unike etikett med vaskeannvisning på, selvsagt! ;-)
Det går i håndarbeide for tiden, og jeg har blitt ferdig med masse i det siste.
Jeg tror jeg trenger fargene alt garnet her å gi meg...
Kanskje det kommer bilder av mer snart...

lørdag 1. mars 2014

Her var det tomt...

Det ser ut til at eieren av bloggen har tatt ferie på ubestemt tid.
Det er rett og slett fordi jeg har gjort andre ting.
Jeg føler også at jeg ikke har noe å bidra med til samfunnet for tiden.
Jeg er litt tom.
Tom for å bruke energi på andre enn meg og mitt, oss og vårt.
Jeg tenker på at folk sikkert ikke har tid til meg på nett heller, så hvorfor bruke energi på noe mer som ikke gir noe som helst tilbake.

En stund nå så har jeg prøvd å være en av mange, men mange vil ikke ha meg og det jeg har å bidra med.
Jeg faller utenfor, igjen.
Som jeg alltid har gjort.

Jeg er ikke deprimert, bare lei.

Dette innlegget er ikke for å prøve å skaffe meg noen sympatipoeng, eller kommentarer om at "alt blir så mye bedre når og hvis og om..."
Dette innlegget er bare til for å fortelle hvorfor det er så stille her.

onsdag 12. februar 2014

Ting man aldri trodde man skulle behøve å si...

Når mini kloningen begynner å snakke og du forstår litt av hvor det språklige nivået befinner seg, er det mye rart men selv kan finne på å si for å forenkle beskjeder,  og det dukker opp en del ting en aldri hadde trodd en behøvde å si, sånn som "Nei, Banan! Nei, Banan! Mor vil ikke ha noen banan på do...!!!"