De siste 6-7årene har jeg hvert år kjøpt meg lavendel til å ha i hagen.
Jeg tror hver gang at jeg gjør alt riktig, helt til neste år, når alt dør.
Til alt overmål gikk jeg i fjor å kjøpte meg lavendel i ampel... Det var hodet mitt som tenkte selv; det tenkte nok at om rota er større og eldre, er det nok bedre herdighet på den.
Jeg spurte på gartneriet hva jeg kunne forvente av herdighet på den og hvordan den skulle overleve en vinter i Norge. Svaret jeg fikk var surt og i bestefall utrivelig i tonen, med beskjed om at det kunne ikke de vite, særlig når rosene deres hadde dødd om vinteren.
Jeg ble en smule perpleks og betalte de nesten 400,- de forlangte for min krukke med blå sommerlykke og jeg har ikke handlet der siden!
Planten ble passet på etter alle kunstens regler, jeg pakket den ned og lot den stå et sted jeg visste det i det minste var rått og beskyttet. Med en gang våren kom begynte jeg å vanne den og satte den så inn i drivhuset...
Den var død! Og jeg tenkte; jeg trenger da vel ikke lavendel for å føle at sommeren er kommet til Astridhuset.
Bestemte meg for å aldri mer kjøpe meg lavendel for å bygge opp under mitt skadede hage-ego.
Det virket.
Lenge nok til at jeg ikke kjøpte den første og dyreste jeg så, men ventet litt til jeg kom over en krukke på Rema 1000 til 49,- Jeg plukket opp planten, så kritisk på den og var i ferd med å sette den fra meg igjen, og da med ett; hodet til Astrid klikket og fikk en lettere mentallidelse jeg velger å kalle Gollum-syndromet.
MIN! MIN! MIN! Jeg tipper det glitret og lyste i øynene mine mens jeg rasket med meg poteter og bleier og løp til kassa...
Så, nå står den der da, utenfor drivhuset på en gammel fillerye, fått ny krukke og ny jord og vokser som om den skal hevne alle sine forgjengere i Astridhuset...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar