Et år siden i dag...

I dag er det et helt år siden jeg var på TV...
Det er noe av det skumleste jeg noen sinne har gjort!

Som kroniker siden jeg var liten har jeg vært igjennom litt av hvert opp igjennom årene, men det vanskeligste jeg har støtt på er å få forståelse for min situasjon og hva jeg er av person kontra hva jeg er av sykdom. Jeg husker jeg sa flere ganger da jeg var yngre, "jeg er jo Astrid, jeg er ikke leddgikt"!
Mange ganger har jeg følt at mine begrensninger er kommet før meg som person, og særlig da i sammenhengen skole og jobb.

Våren 2005 var jeg innlagt på Lillehammer revmatismesykehus og jeg følte at utsiktene mine videre i livet var få og veldig begrenset. Jeg hadde vært sykemeldt lenge etter sist jobb, og jeg hadde sovet meste av den tiden. En av ergoterapeutene på Lillehammer gjorde meg oppmerksom på en annonse i avisen der de søkte etter unge uføre i hedmark og oppland. Det var Arbeidslivssenteret som ville ha inn unge uføre for et prosjekt for å få fler ut i jobb. Søknadsfristen var gått ut med en måned, men jeg satte meg ned og skrev om meg selv og sendte inn papirene. Så plutselig kom det var på at jeg hadde fått lov å bli med. Jeg var spent og redd, men jeg bet tenna sammen og møtte til møte. En stund senere fikk jeg vite at de kunne tenke seg å ha intervju med meg i kommunen der jeg bor, og jeg har vel aldri vært så spent på noe før det. Jobbintervjuer hadde jeg vært på før, men her var det meg og mine begrensninger som skulle være utgangspunktet for et jobb intervju, og det visste jeg ikke kom til å bli lett.
Da jeg kom inn på møtet så jeg et kjent fjes og jeg slappet av, etter det gikk det som en lek og jeg startet i jobb 1. september 2005.
Det var tungt, og jeg slet, jeg satt i bilen ute på gårdsplassen en halvtime hver efta, ute av stand til å røre meg, jeg hadde ikke igjen krefter til å plukke opp veska og gå inn døra, jeg var sliten. Men det gikk!

Senere ble det et intervju med en journalist som jobbet for et internmagasin i NAV, når artikkelen kom på trykk var jeg irritert over ordlyden og formuleringen som hadde blitt "puttet inn i munnen min", men jeg tenkte som så at det skulle jo være internt og at ingen antagelig ville mer enn skumlese artikkelen...
Artikkelen lå på nett senest i sommer, men ser nå ut til å ha blitt fjernet... I alle fall, den var grunnleget for at NRK kontaktet meg....
3. eller 4. januar i fjor fikk jeg en  telefon i fra en dame i NRK, hun fortalte at hun hadde lest artikkelen om meg ogj gjerne ville ha meg til å stille opp på premieren til Debatten på NRK1. Jeg trodde først hun tullet, og at dette bare var oppspinn, så kjønte jeg at hun tullet, så ble jeg redd for at hun var oppriktig og så ble jeg kjempeskremt når jeg skjønte hun mente det hun sa. Jeg gråt, sa at jeg ikke kunne og at hun måtte forsøke å ringe til meg litt senere. Programmet skulle ta for seg den voksende debatten om sykemeldinger og lav arbeidsmoral. De trengte meg som kroniker i jobb for å vise at det gikk ann...
Jeg ringte sjefen min og nærmest tryglet om ikke å få lov til å stille opp, ble sendt et hakk lenger opp i sjefene og det ble bestemt at jeg godt kunne stille opp hva jobben angikk. Og jeg ble enda mer redd, ingen hadde tenkt å hindre meg!
Så satt jeg der da, tenkte, gråt og kjente på hvor redd jeg var. Direktesending, programpremiere, NRK... "lille" meg som aldri sier noe om fler enn 3 stykker hører på...
Så bestemte jeg meg, jeg kommer aldri til å bli tøffere om jeg bare sitter hjemme!
Da damen fra NRK ringte opp igjen sa jeg ja og så bar det i vei til Oslo. Programmet kan du finne her.
Jeg har enda ikke sett programmet, bare førsten, der jeg ikke sier noe enda...

(Innlegget er laget 07. januar, men fikk besøk og kom ikke så langt at jeg fikk publisert det før 08. januar)