Jeg visste det!

Mor forsøker å snike seg opp 2 timer før snuppa i huset normalt er oppe kanskje det til og med kan ryddes litt... raskt forbi døra til barnerommet og starter på trappa ned til kaffetrakteren og rotet... Da; vræææææææl...
Og jeg visste det. Jeg visste at det kom til å bli en tidlig dag på oss begge dersom jeg forsøkte å stå opp litt før...
Jeg vet ganske mye for tiden, det er bare det at det tar litt tid før det går opp for meg at jeg skulle ha stolt litt bedre på det som faller inn i hodet mitt først...
Sist helg lette jeg høyt og lavt etter speilet som skulle på doveggen. Jeg visste faktisk hele tiden hvor det var, det var bare det at jeg ikke så så nøye etter.
Et døgn tok det meg før jeg endelig ryddet ut av et skap og flyttet det fram for å finne igjen speilet. Jeg hadde, som jeg trodde, satt det opp mot veggen før skapet var på plass. Der fant jeg også igjen wallstikkersen som skulle opp sammen med speilet. Og jammen fikk jeg ikke opp speilet på veggen også, når det nå en gang kom til rette igjen...
I to dager denne uka så har jeg lett etter støvlettene mine som glatt går for å være boots. Når man nå en gang skal på fest, og den festen er en cåbbåy fest, så må man jo se om man har noe som faller inn under temaet. Jeg visste jeg sist hadde sett de på badet, og at jeg flyttet på de så de ikke skulle tørke ut i varmen fra gulvet. (Italienske skinnstøvletter, de dyreste skoene jeg noen gang har eid, de dyreste skoene jeg noen sinne kommer til å eie, jeg visste jeg hadde tatt godt vare på de) Jeg var så sikker på at jeg hadde de inne på badet fortsatt, men jeg fant de ikke... Så etter å da ha lett huset rundt i nesten to dager sier jeg til gubben; det eneste stedet jeg kan tenke meg at de er er oppe på bokhylla. (For å få litt grei plass til klær ble det for et drøyt år siden satt inn en bokhylle på badet). Gubben løfter ned arbeidsklærne sine og jo da, under de, der lå nydlingene mine...
Jeg visste det!
Akkurat som jeg visste at de ikke var passelige lenger...