Jeg velger å blogge som "normalt" igjen. Det kan kanskje virke kaldt av meg, men jeg syns det er blitt sagt og skrevet så mye om det ufattelig tragiske som er hendt. Jeg er redd for å synse noe som helst, og jeg er redd for at det som sies og skrives kan oppfattes galt av sted. Jeg har fulgt nøye med i media de siste dagene og jeg kjenner virkelig på min medfølelse for de berørte og at det ligger en stor sorg inni meg for det som har skjedd. Jeg både håper og tror at det norske rettsvesnet vil behandle saken skikkelig, og snakk om skyldig eller ikke er det vel ingen tvil om fra noens side.
Jeg tenner lys og tenker på dere som er berørt av det ufattelig tragiske som er hendt her i lille Norge. Lille Norge med fredsmeklere og trauste nordborgere. Lille Norge som (takk og lov, mest villig) deler landet sitt med de som ikke har et like fredfylt hjemland. Lille Norge som enda husker hvordan det var å være i krig med resten av verden. Lille Norge.... Vårt lille Norge. Jeg er stolt over å være norsk, og jeg har liten lyst til at èn manns gjerninger skal ødelegge den stoltheten.
Til dere som ønsker en litt mer oversiktelige nyheter å forholde seg til er det verdt å besøke svenke Aftonbladet. Jeg har fulgt mye av nyhetene i helga der. De har distansert seg litt og virker å ha en bedre oversikt. Sikkert fordi det er færre skribenter på saken.
2 kommentarer:
Jeg synes ikke det er kaldt i det heletatt å la livet gå videre, blogge som normalt, å (prøve å) leve som normalt etter at en helg har stått helt stille for så vel alle nordmenn. Å fortsette som normalt, betyr ikke at man ikke har empati, det betyr ikke at man ikke tenker på de omkomne, skadde og de pårørende og det betyr ikke at man ikke har medfølelse. For tankene i den retning, vil være der uansett. Jeg tror fredagens hendelser vil prege alt vi gjør en tid fremover, på en eller annen måte, uansett hvor mye vi gjør ting som "normalt" nå om dagen.
Og blogging er en god måte å få ut sine tanker på. En slags terapi.
Men man MÅ etter hvert la livet gå videre, man MÅ etter hvert prøve å få tankene på noe annet, man KAN ikke bare sitte å sørge over det tragiske. Da tror jeg man til slutt blir gal selv...
Her har det vært en typisk regnværsdag som vanlig, og jeg har sett tegnefilmer med ungene store deler av dagen i dag (ble visst den store TV-dagen i dag). Og ikke noe har gjort så godt, som å se litt tegnefilm og slippe alle bekymringer for en liten stund, for virkeligheten henter en fort nok inn igjen uansett. Gjennom nyhetsoppdateringer, gjennombrudd i saken, når navn og ansikt på de omkomne kommer, innslag fra minnestunder og begravelser. For å ikke snakke om bare det å reise på butikken, ut i postkassa, ut med søpla osv, man treffer naboer, man treffer medmennesker som alle er opptatt av dette og det blir et samtaleemne. Og ikke noe negativt med det. Vi trenger det for å bearbeide dette. Men innimellom dette, trenger man litt pause. Litt "normaliteter" i hverdagen - i den grad det er mulig i disse dagene...
Jeg er rørt til tårer, over det vanvittige samholdet det lille landet vårt har vist de siste dagene. Og jeg håper dette ble stikk motsatt reaksjon i forhold til det gjerningsmannen hadde håpet på...
Dere har vel oppsummert det så bra man kan. Bra skrevet begge to, bare signerer jeg. :-)
Legg inn en kommentar