Samtaler i bilen...

Vi pludrer i vei, jeg og Lille MA, til og fra barnehagen. Til barnehagen er vi egentlig litt stillere enn på hjemturen, men det har sikkert sin forklaring i at hun har arvet sin fars munterhet om morgenen...

Nå tror jo ikke jeg at en unge på 15 måneder forstår alt vi sitter og skravler om, og det er ganske så merkelige samtaler vi har noen ganger.
Og jeg tror på ingen måte at hun skjønner alt hun selv sitter og prater i, men noen ganger kan det komme noen artige resultater av samtalene våre.
Og, det er viktig med de samtalene våre, for jeg snakker til henne som om hun har noe å si meg, og prøver å føre en samtale. Unger som blir snakket med og ikke til tror jeg får et bedre forhold til språk og mennesker.
(Noen ganger MÅ det snakkes til!! -Situasjonsbestemt tilsnakking)

Lille MA hyler av hele sitt hjerte når hun ser meg i porten på barnehagen. Vi krysser oss ut og pakker oss inn i bilen, mens vi småprater og bytter smil.
Så når vi kjører på vei til butikken spør jeg henne ut om dagen i barnehagen;
Mor; Hva har du gjort i barnehagen i dag da??
Lille MA; (høyt og tydelig) Strikke
Mor; (litt perpleks) Nei, det tror jeg ikke helt på. Tror ikke de har gitt deg skarpe strikkepinner enda...
Lille MA; Juger!?
Mor; Eh.... nei, jeg tror ikke du juger, jeg tror du tuller med meg...
Mor ler og rister på hue resten av veien til butikken mens avleggeren holder foredrag om makkapakka. (Makka makka makka makka akk akk akk)

Jeg måtte fortelle om samtalen til et par av damene i barnehagen, og de kunne bekrefte mors mistanker;  ingen har enda strikket i barnehagen i år, langt mindre har noen gitt ungene strikkepinner...
Lille MA er interessert i det som er i kurven til mor, og spesielt interessant var det når jeg strikket bein i buksa hennes og brukte to sett strømpepinner samtidig. Da ble det utnyttet den tiden mor brukte på en pinne, til å forsøke å strikke med det andre settet pinner... Det ble noen masker jeg måtte hekte opp igjen...