Hverdagsliv...

Jeg listet meg opp trappa, snek meg bortover gangen og innså for sent at Lille MA løftet på hodet og så meg igjennom døra. RAMASKRIK.
Gikk på soverommet vårt og satte meg, for å se om hun kanskje roet seg igjen... Når ungen så begynte å hyperventilere av skrikingen gikk jeg inn igjen til henne.
Så var vi våkne alle tre.
Etter 1 1/2 time tok gubben over og jeg måtte ned for å finne meg en paraset og litt drikke.
Etter en halv time kom gubben og vesla ned for bleieskift og en pinex i tilfelle det var det som var galt.
Lille MA har vært forkjølet en stund hun også, så litt vondt og magesmerter er vel ikke unormalt...
Gubben og Lille MA opp igjen på soverrommet. 1/2 time senere kommer gubben ned og vi bestemmer oss for å la ungen hyle seg sliten.
Det virket IKKE.
Jeg satt med henne til gubben sto opp og beordret meg i seng.
En gang på morgenkvisten var jeg varig at de kom opp igjen med litt hyl og skrik før det ble stille.
Jeg regner med at gubben etterhvert kom seg på jobb...
Selv fikk jeg vel 3 timer med søvn, Lille MA fikk nok mindre.
Vi "sloss" et bleieskift, så kranglet vi når jeg ville på do, så "sloss" vi oss gjennom litt frokost og kranglet enda mer når jeg måtte på do igjen.

Nå sover gullet, og jeg er bare tvers igjennom sliten. Jeg tenker på gubben som skal være på jobb til kl 17 i efta uten å ha sovet mer enn et par timer fram til kl 00:30 i natt. Jeg tenker på gullet som har løst gåten med å krabbe opp og ned av sofaen i dag. Jeg tenker på hvor glad jeg er i familien min. Jeg tenker på den dårlige samvittigheten min, den som gnager hele tiden...

Vi kommer sterkere ut av hver dag vi har litt motgang, jeg vet det. Det bare føles ikke som noen oppbyggende erfaring akkurat nå.
Jeg vet at det blir greit igjen bare vi får sovet.
Bare ikke spør meg i dag om vi skal ha flere unger snart!!