"Reisebrev" fra Huldra Furuskogen

 (Furuskog)

De av dere som kjenner meg godt vet at jeg i en tid hadde Huldra Furuskogen som underskrift i mailene mine. Dette la jeg inn automatisk og tenkte egentlig ikke over det. Syns jeg var litt oppfinnsom når jeg la det til og innimellom når jeg så navnet igjen i en mail så humra jeg litt for meg selv.

 (linselus øverst til venstre)

Det er ingen hemmelighet at jeg har likt skog siden jeg var ganske liten, med bærturer hver høst og i tillegg lekte vi i skogen hele året. Sammen med naboene her hadde vi mengder med hytter under og i busker og trær over alt i skogen her

 (heksering)

Når jeg skal gå i skogen, da liker jeg best litt gammel skog med furu, det er oversiktelig og man slipper som regel en hel masse hull å sette fast beina i og så slipper man som regel også en masse spindelvev og kjinglor i ansiktet.
Slik er altså deler av historien bak mitt alterego. Resten har litt med kuromper å gjøre, men bare litt.
Jeg kommer tilbake til mailen min litt senere, det jeg egentlig vil vise dere i dette innleget er hvor fint Huldra Furuskogen har det når hun går i skogen.

 (det ser idylisk ut, men det var et rent h**vete å komme seg fram her)

Men selv om det er mange flotte steder jeg kommer over er det som regel finest motiver de gangene jeg ikke har med kamera. Fler av disse bildene er derfor tatt med kameraet på mobilen.

 (skogs-Mikado?)

Det artigste jeg har vært med på siste uka var å komme over et lite sted med masse sopp. Det hendte tirsdagskvelden etter en liten kjøretur og en enda kortere gåtur. 10 min etter at vi dro hjemme fra sto vi midt oppe i et lite område dekket av traktkantareller.

Regner med jeg kan plukke litt hver uke fram til elgjakta starter. :-) Etter at de to kiloene var tørket ferdig i ovnen, ble det nok til å fylle i to veldig små krukker. Den kantarellen jeg har plukket siden tirsdag har jeg lufttørket, og det ser ut til at den da holder på litt mer av volumet.

 (sier seg selv hva dette er...)

Men den lukter ikke like godt, så jeg tror den skal få en liten stund i varm ovn når den er helt tørr, bare for å se om det kommer fram noe mer aroma da. Noen som har erfaring med dette?

 (tusenbeinet som satt på toppen av denne soppen og røkte pipe, forsvant når jeg tok fram mobilen for å ta bilde)

Men, det var altså den skogen vi skulle til i dag, og ikke inn på kjøkkenet, selv om det er en naturlig videreføring av skogsturen for min del.

Dette er altså bilder tatt på et par av mine traske turer nå i høst, og når en går slik i skogen og hører på ingenting så tenker en desto mer, og vips så dukket den lettere pinlige historien med Huldra Furuskogens endelikt opp i hodet mitt.
Det var litt gøy og helt greit så lenge jeg bare sendte mail til venner og bekjente med denne underskrifta. Det ble brått litt værre da jeg måtte bruke min private mailadresse i jobbsammenheng og det en dag kom et brev på jobben adressert til Huldra Furuskogen.

Heldigvis var jeg der selv den dagen brevet dukket opp så jeg kunne forklare det hele. Senere den dagen ble min automatiske mail underskrift erstattet med noe litt mer gjenkjennelig, nemlig mitt eget navn.....
Jeg lurer på hva han tenkte, han som adresserte den konvolutten til jobben... "Herremin, tenk å kalle ungen sin for det der"? "Haha, hun har sikkert glemt at hun har et tullenavn i mailen sin, her skal vi ha det litt gøy"?
Hva med deg? Har du hatt et gøyalt navn du har skrevet under med?

Ha en skogsfin høst.
M.V.H
Huldra Furuskogen.