Høsten i Astridhuset

Ja, hva går den med til tro?
Jeg har visst litt mange jern i ilden for tiden, men akkurat nå passr det meg som bare det!
Det er blitt høst, og den har vart lenger enn den pleier. For noen år siden fikk jeg øynene opp for sopp. Virkelig øynene opp (eller ned, om man skal være bokstavelig korrekt).
I løpet av høsten nå, så har jeg lært meg utrolig mye. Mest ut i fra det lille jeg hadde lært fra før, så har jeg suplert med bøker, internett og en veldig flott gruppe på FB. (Jeg har til og med lagt til et bilde der inne! Jeg som sjelden kommenterer eller viser frem noe på de gruppene jeg "tilhører").
På 26 dager, (jeg begynte å telle etter en ukes tid), har jeg bare vært uten skog i 8 dager. Noen ganger har ikke skogsturen vart mer enn 30 minutter, men jeg har noen heldagsturer bak meg også.
Jeg trasker og går, leter og finner.
Det har ikke blitt noe mindre gikt og giktsmerter av turene mine, men jeg er blitt sterkere og trangen til å ut i skogen er større enn smertene. Jeg har hatt med meg venner og familie etter tur, to ganger har jeg og ei veninne tent bål og laget oss verdens beste kaffe. Vi spiser knekkebrød og koser oss med kafferast, for det må til! Skogen må nytes, ikke bare utnyttes.

 Jeg har vært med å finne gull flere ganger i høst. Steinsopp på to nye plasser, traktkantareller på tre nye plasser og kantareller på en plass.

Det er plukket mye, kastet noe og gitt bort mye av det jeg har plukket sammen med andre, men mye er tørket og lagt på glass til nytelse senere.
Det blir supper og sauser  med mye smak tenker jeg. :-)

Ellers i høst har jeg gått inn i julemarked-modus, jeg har tenkt ut litt nye produkter og kommet i gang med noe av det. Brukte tirsdagsgjengen med dansere og hobbyister til testpanel og fikk veldig greie tilbakemeldinger.
Har prøvd meg på dekalpapir til blekkskriver og ikke fått det til. Jeg tror jeg har fått feil papir! Alt bare flyter utover av bildene, og jeg står igjen med bare et blankt skinn av klar lakk... Brukte visst litt tid på den prosessen der, men jeg har fått bestilt meg nye ark, om ikke de fungerer, kan det hende jeg blir skikkelig sur! ;-)
Jeg har strikket og laget filt, klippet og er klar til å montere nåler på ullhjerter.
Jeg har heklet trekk til cafèglass, jeg har handlet inn og jeg har tatt bilder. Jeg har til og med lagd meg en gruppe på FB kalt Astrids lille marked.
Jeg kan ikke fortsette hobbyproduksjonen i den grad jeg har gjort de siste årene uten å selge litt utenom julemarkedene også. Jeg går veldig i minus i løpet av et år tror jeg... (Jeg vet, man skal ikke tjene på hobby, men "lell'a-gutt")
Jeg vet at prisene mine ikke er så avskrekkende, men for meg er det viktigere å fortsatt kunne lage noe enn å tjene mye på en ting.

 Produksjon i trappa en gang tidligere i sommer.

 Glass med kakemix og håndskånere klare til salg.

Gode myke og i helt ren ull :-)

Nå er det på tide å avvikle sommerens hage og høste alt det gode. Jeg håper jeg får gjort unna mye av det i løpet av uka, men så må det ryddes inne også. Det har grodd ned over alt inne, mens vi har bodd ute og nytt godt av en aldeles hærlig sommer. :-)

Det bugner i hagen! Det er rett og slett herlig å se hva vi har fått til i løpet av sommeren. Sjefsgartneren, Lille Ma, har vært en flink assistent og fortjener nok å få sin egen lille åkerlapp neste år. Det er ei hærlig lita frøken. To år gammel ved St.Hans tider, og alt flink med plantene. Det er ikke bestandig jeg har vært like glad for gravehjelp og sandkasting, men det er bare slik som hører til. Det er viktig for meg å lære bort hvor maten kommer fra. Det tror jeg er viktig å få med seg for noen og enhver. Derfor startet jeg også en gruppe tidligere i år som heter Den spiselige hagen, på FB. Det var mengder av grupper for hageelskere, men ingen av de for de av oss sære hobby-bøndene som liker å se tomatene og potetene gro av seg selv. Slow-food. :-)

Selvsagt går familielivet sin vante og noen ganger sin kronglete gang. Vi er slitne, men fornøyde. Mor og far er dritlei ordet "HÆ?", men vi får jobbe oss igjennom det også. ;-)
Alt som gjør småbarnstiden slitsomt veies opp av fornøyde smil, klapping i hendene og ei snuppe som hyler av glede "Jeg klarte sjøl"!

<3

Fryvil...

Det visste du kanskje ikke hva var det? En FRYVIL...
Det er det vi bestandig har kalt sommerfugler, nattsvermere og andre små flyvende skapninger med sånne støvete vinger.
I sommer har det dukket opp en i jordbærene mine

Jordbærene mine hadde blitt vraket som mat i butikken, men her hjemme er det de som ser mest spesielle ut som smaker best. :-)

Tungt for å lære...

Noen ganger lurer jeg på om jeg har tungt for å lære, eller om jeg bare er sta...
De siste 6-7årene har jeg hvert år kjøpt meg lavendel til å ha i hagen.
Jeg tror hver gang at jeg gjør alt riktig, helt til neste år, når alt dør.
Til alt overmål gikk jeg i fjor å kjøpte meg lavendel i ampel... Det var hodet mitt som tenkte selv; det tenkte nok at om rota er større og eldre, er det nok bedre herdighet på den.
Jeg spurte på gartneriet hva jeg kunne forvente av herdighet på den og hvordan den skulle overleve en vinter i Norge. Svaret jeg fikk var surt og i bestefall utrivelig i tonen, med beskjed om at det kunne ikke de vite, særlig når rosene deres hadde dødd om vinteren.
Jeg ble en smule perpleks og betalte de nesten 400,- de forlangte for min krukke med blå sommerlykke og jeg har ikke handlet der siden!
Planten ble passet på etter alle kunstens regler, jeg pakket den ned og lot den stå et sted jeg visste det i det minste var rått og beskyttet. Med en gang våren kom begynte jeg å vanne den og satte den så inn i drivhuset...
Den var død! Og jeg tenkte; jeg trenger da vel ikke lavendel for å føle at sommeren er kommet til Astridhuset.
Bestemte meg for å aldri mer kjøpe meg lavendel for å bygge opp under mitt skadede hage-ego.
Det virket.
Lenge nok til at jeg ikke kjøpte den første og dyreste jeg så, men ventet litt til jeg kom over en krukke på Rema 1000 til 49,- Jeg plukket opp planten, så kritisk på den og var i ferd med å sette den fra meg igjen, og da med ett; hodet til Astrid klikket og fikk en lettere mentallidelse jeg velger å kalle Gollum-syndromet.
MIN! MIN! MIN! Jeg tipper det glitret og lyste i øynene mine mens jeg rasket med meg poteter og bleier og løp til kassa...
Så, nå står den der da, utenfor drivhuset på en gammel fillerye, fått ny krukke og ny jord og vokser som om den skal hevne alle sine forgjengere i Astridhuset...

Den er pen da.. :-)

Den spiselige hagen...

Hei alle godtfolk! Det her blitt en stund siden siste innlegg nå, det er bare slik det blir på den lille flekken av verden jeg eier og bor på. Her går alt i sin vante gang, og noe slingrer og går på litt uvante spor. Vi nyter sommeren, vanner og steller hage. Vi spiser gode bær og flytter rundt på klinkekuler. Holder selskap og trakter kaffe.
Vi har ikke tid til noe aom helst og all verden med tid til alt det andre. Det er rett og slett sommer! :-)
Hagen lever og gror, litt tregt, men den kommer seg. Vi har plantet og sådd i to måneder og begynner å se resultater.
Etterhvert som hagen vår har tatt form i år, har jeg stadig vekk ønsket meg et forum der jeg kan snakke med andre som dyrker noen porsjoner med sin egen mat, og etter å ha lett på Facebook, fant jeg ut at det ikke er et skikkelig forum for oss som vil ha mat i hagen. Det er mengder av sider for hagedekor og blomster, men jeg følte at det ikke var der jeg hørte hjemme. Så hva gjør en da? -Lager seg sin egen gruppe!! Og du er innvitert inn!
Den spiselige hagen heter gruppen. Du må sende en forespørsel om å få være med. :-)
Når du er inne vil vi gjerne at du ikke legger til personer uten å spørre personen først. Dette for å forsikre oss om at folk faktisk vil være med i gruppen.
Gruppen er til for den som ønsker inspirasjon og å dele gleden ved egenprodusert mat, og vi elsker skrytebildene fra hagene til folk. Skryt av det du har fått til, og spør om det du ikke har fått til.
Har du en herlig oppskrift på rabarbrasuppe eller noe annet deilig fra hagen/pottene/åkerkanten e.l. vil vi gjerne at du deler den med oss. :-)

Her er en av rabarbraene mine, bildet er tatt lørdag kveld før det begynte å regne. Dette er en rot vi reddet fra en uviss skjebne. Jeg etterlyste rabarbra stengler i fjor, og så fikk jeg ei rot som hadde stått oppgravd i lengre tid. Vi fikk ikke tid til å grave den ned i fjor, men i vår ble den gravd forsiktig ned, og kommer som bare rakkern. :-) Jeg elsker sånne gamle matplanter! :-)

Ses vi i "Den spiselige hagen"?

Takk! :-)

Det har vært en rar uke for meg.
Jeg er lettere, lettere i sjela.
Det var vanskelig å skrive innlegget før dette, men responsen jeg har fått har vært overveldene.
Jeg var forberedt på å få høre nok en gang at jeg bare inbilte meg at det var så ille. Jeg var forberedt på at noen skulle fortelle meg at jeg klager og syter for ingen ting. Jeg var forberedt på å bli kalt bitter og sur.
Det jeg ikke var forberedt på var all den positive responsen jeg fikk. Og da mener jeg MYE GOD RESPONS!
Jeg grein i et døgn før jeg begynte å få innlegget litt på avstand. Jeg har lest det jeg sjøl skrev sikkert 10 ganger, og hver gang med litt lettere hjerte.
Jeg har lest alle kommentarene på Facebook sikkert 20 ganger og hver gang er det blitt litt lettere.
Jeg har fått mail i fra ukjente, jeg har fått kommentarer fra ukjente, men det som har varmet aller mest er kommentarene jeg har fått i fra alle de jeg kjenner både nært og perifert.


Jeg er ferdig med det meste fra barneårene, jeg tar det med meg som en del av historien min, og vet at jeg ikke hadde vært "meg" om historien ikke fantes.

Jeg har lettet.
Tårene jeg felte over alle de gode kommentarene var av glede og lettelse. Ikke EN person har sagt at de ikke tror meg.
Det jeg var mest redd for når jeg klikket "publiser" var at ingen skulle tro meg.

Om jeg har en oppfordring til deg som har lest det siste innlegget mitt må det være; barn lyver ikke om ting som gjør vondt. Prøv å tro barnet. Et barn som nesten aldri smiler har det ikke bra.
Er du lærer, er kanskje dette noe av det viktigste du kan følge med på. Du ser ikke alt som skjer i skolegården, eller hva de andre lærerne gjør, men ta barnet seriøst om det kommer til deg med noe vondt. Våg å være mer enn en lønnsmottaker!!

-Astrid